Hope in a hanging snore

Hellbillies

Hellbillies er et norsk countryband fra Ål i Hallingdal som ble startet for over 20 år siden. De er kjent for sine dype tekster om livet og alt som finnes mellom himmel og jord. De har vunnet hele tre spellemannspriser. Bandet består av Aslag Haugen (vokal og gitar), Bjørn Gunnar Sando (trommer), Arne Moslåtten (trekkspill, fløyte og gitar) og Arne Henry Sandum (bass) og Lars Håvard Haugen(gitar). De startet med flere coverlåter på engelsk, før de fant sin egen countrysound og begynte å synge på morsmålet. Det som virkelig kjennetegner musikken til Hellbillies er at de synger på egen dialekt, altså hallingdøl, noe som er særegent for dem.
 Sangen jeg har valgt er «Ei krasafaren steinbu». Dette er en sang som har betydd mye for meg opp igjennom årene. Når du hører teksten og melodien for første gang setter den seg med en gang. Med sin særegne gitarlyd og fengende riff vil du alltid kunne si "Å, den ja!", når låta spilles på radion. Teksten handler om en mann som er i fjellet og sliter med å finne frem. Han blir kald, sliten og begynner etter hvert å miste all tro på at han skal finne fram til destinasjonen sin, idet an kommer til «ei krasafaren steinbu». Da ordner alt seg, og akkurat da var denne fallerferdige bua som paradis for ham. Likevel tror jeg det er en dypere mening, og et budskap i bakhånd, i teksten. Jeg tror Hellbillies prøver å si at uansett hvor langt borte man er, eller hvor fortapt man føler seg, er det alltid en vei som leder tilbake. Alle føler seg utenfor, eller sliter med å finne meningen med ulike situasjoner. Dermed mener jeg at denne sangen kan appelere til alle, og at alle kan finne svar her. I tillegg kan den også spille på det at en skal sette pris på det man har, og ikke ta det man har for gitt. Sett pris på det du har, det er lys i enden av tunellen, og som Nils Arne Eggen sier: There is hope in a hanging snore!»


Ei Krasafaren Steinbu

A4

Da dette diktet ble skrevet for 50 år siden av Jens Bjørneboe var verden, og Norge, mye mindre likestilt enn det er i dag.  Likevel vil jeg si at Bjørneboes ironiske advarsel også er relevant den dag i dag. Teksten handler om hvordan nesten alle prøver å være A4, at unge menn er redd for å stikke seg ut i mengden og bli oppfattet som annerledes, i værste fall rar. Budskapet i diktet er at man ikke bare må følge flokken og kjøre på det sikre, man må være seg selv og seile sin egen sjø. Likevel er dette vanskelig i dagens samfunn. Alle er redde for å gjøre noe dumt og vil ikke bli sett på som rare, eller annerledes. For unge er det viktigste å bli akseptert av alle, og man holder seg kanskje taus og stille i enkelte situasjoner der man egentlig har en annen mening, men følger majoriteten likevel. Så selv om denne teksten er ment ironisk, og at man egentlig må tørre å være den en er, tror jeg likevel at mange unge gutter kjenner seg igjen i disse ti budene til en ung mann som skal frem i verden.

Aksel Sandemose

Aksel Sandemose var en norsk/dansk forfatter som hadde sin glanstid i mellomkrigstida. Han skrev på riksmål. Han bodde i Norge fram til 1941, men hans motstand mot tyskerne og deres okkupasjon av Norge gjorde at han måtte flykte over grensa til Sverige. Da krigen var over kom han derimot tilbake igjen.
Romanene hans bærer preg av hans egne erfaringer og opplevelser og mange av dem har sitt opphav og historie sterkt knyttet til at han i sin ungdom var sjømann, som vi ser i blant annet i «En sjømann går i land» som kom i 1931.
Han har fått flere priser for sine verk, blant annet fikk han Gyldendals Legat i 1948 for «særlig betydelig forfatterskap».
Han ble skilt fra sin kone og sine barn 10 år etter sin tilbakekomst til Norge etter andre verdenskrig, og flyttet da til Danmark, hvor han døde i 1965. Selv om han både ble født og døde i Danmark, regner vi ham som en av de store norske forfatterne på denne tiden.
Han er mest kjent for romanen «En flyktning krysser sitt spor».